Kjære dere!
Det nærmer seg jul i Kathmandu! Selv her kommer det opp noen juleutstillinger, som i Folk Nepal. Men ellers er det jo julestjernetreet som er det viktigste tegnet. Det står i full blomst hos fattig og rik.

Oksygen i julegave
De 24 oksygenkonsentratorne som dere før har lest om, har kommet til landet og blir hentet til Patan sykehus i morgen. Da står vår nye kollega Budda Sheresta fra Okhaldungha på trappen for å få med seg en med flyet opp til Okhaldhunga dagen etter. De skal få fire stykker opp dit, en utrolig stor gave for dem. Oksygenkolber må ellers bæres tre dager til sykehuset. Stor takk til PolarMed på Haslum! Nytt ville de 24 konsentratorene ha kostet oss 750.000 kr!!

Visumgave
Myndighetene i Nepal har nylig kommet med en ny regel om at du ikke kan få fornyet visum hvis du har vært her i mer enn 10 år, eller er eldre enn 65 år. Medisinsk leder på Patan sykehus, Mark Zimmerman, har arbeidet her i 17 år. Visumet hans går ut i dag og han har i ett halvt år visst at dette er dagen han må han ut, hvis ikke Gud vil noe annet. Mange har bedt og mange dører har vært banket på. En time før siste arbeidsdagen i går var over, kom meldingen om to års fornyet visum fra ministeren! I kveld skal vi feire i bibelgruppa som vi har hjemme hos ham.

"Østfoldspeiderne"
Vi har hatt 12 spennende dager med åtte speidende utsendinger fra Region Østfold i Normisjon. De skulle finne ut hva Østfold skal arbeide for i Nepal. Samtidig ble de også speidere for oss i Okhaldhunga.Det ble min første tur til Okhaldhunga. Erik har ennå ikke sett stedet, så de måtte rapportere tilbake til ham med en lang videotape.

Som dere vet er vi i et land med borgerkrig, så det er ikke mange landsbyer som ser utlendinger nå. Det er to år siden siste fastboende utenlandske lege forlot stedet og de hadde ikke sett utlendinger i Okhaldhunga på ni måneder. Det tolker de som et dårlig tegn for deres egen sikkerhet. Gleden var derfor stor både hos dem og oss da vi kom opp til bazaren deres (handlegaten). Da hadde vi gått fire timer i bratt motbakke fra flyplassen. Vi kom opp til en fredelig gate der de spilte badminton i gata. Dette er et fylke uten bilveier. Mange hilste oss med overraskelse og kommentarer om at nå er det håp! Fra bazaren er det ennå en halvtime å gå til sykehuset. Vi ble tatt i mot i et gjestehus som ikke var brukt på ni mnd.

På sykehuset samlet de alle de ansatte, og oppmuntrende taler ble holdt. Det var mye optimisme nå når de skulle få en seniordoktor igjen. Jeg måtte unnskylde doktoren som ikke var med, men ga dem en stor hånddukke i hans sted inntil vi kommer i februar.

Jeg fikk se vårt framtidige hjem som ligger ved siden av gjestehuset, med bålplass og badmintonbane utenfor! En kveld samlet det kristne fellesskapet oss alle, rundt bålet der de kokte Mo:mo (for dere som vet hva det er) Dette er den type sosialt liv som vi kjenner oss hjemme i.

For å rekke flyet tilbake til Kathmandu, gikk vi kl. fem om morgenen. Reporting time 8.30 sa de på flyplassen. – Men flyet kom ikke før kl. 15!Så det ble mange timer på noen bambusbenker i gressbakken. Men det ble ikke kjedelig med åtte glade speidere fra Østfold! Flyplassen var mer lik en risåker. En grov gresslette som Twin åtteren hoppet seg opp på. Nå gleder vi oss til jul da vi kan ta med våre gutter dit.

Østfoldspeiderne speidet også inn i fengslet og møtte min venn ChakChuk, indisk fange som møtte tilgivelsen i fengselet. De hadde med brev fra Moss fengsel, og korrespondansen er i gang. I Norge var de opptatt av hvilke forhold de hadde, om de hadde TV osv. ChakChuk mente det hadde lite å bety. Det en trenger i et fengsel er tilgivelse og det hadde han funnet. Og den vil han dele med sine medfanger i Moss via brev.

Nå har speiderne dratt hjem og skal gjøre Østfold til et fjellfylke! De har i hvert fall tro nok til å flytte fjell.

Tvillinger
De som har fulgt med i Patanposten en stund, vil huske den gravide moren med tvillinger og oppkast. Nå har de to fine jenter! Takk og lov, de er så glade for at det ikke ble abort. Hun er hos familien sin i flyktningleiren for bhutanesere.

Besøk
Det har vært mye besøk. Nils Magnar Sture var her fra hovedkontoret og hjalp oss å tenke klart. Siden kom Reuben Sharma med sin kone Pabi, gode venner fra Bhutan. De bodde hos oss i fire dager og vi tok dem med rundt og fikk knyttet mange forbindelser. Det var moro å snakke Reubens morsmål, nepali, med ham. De var så begeistret over å oppleve kirkens gudstjeneste her. Han kunne fortelle om en menighet der han bor i Bhutan. Det var bare noen spredte når han kom dit. Nå er de 35 som samles. Hans kone Pabi imponerte. Hun kunne gå gjennom det tetteste handlestrøket i Kathmandu uten å kjøpe noe.

Ikke bare glade nepalier
Avisen kunne melde om at det daglig blir drept fire mennesker i borgerkrigen her i landet. Samtidig er det nesten syv selvmord daglig, bare på Patan sykehus er det et selvmordsforsøk daglig. Vi har en egen sjelesørger ansatt på Patan sykehus, Miriam Kranz. Hun har vært her i 40 år! Men det betyr at hun faller for 10 års grensen og mister visumet sitt i dag. Vi har ikke hørt at hennes visum er reddet. Gjennom hennes tjeneste har mange sett at de har en verdi og fått nytt håp. Vi håper Patan fortsatt kan klare å gi slik hjelp. Det vennlige nepali liv er ikke bare lett og mennesker kommer i desperate livssituasjoner. Be om at vi må få være med blant dem som bringer håp!

Hilsen Erik og Kristin