NEPAL-turen 2005    31. mars - 15. april             

  	  
3. Reisebrev

Å bli forlatt ”in the middle of nowhere!!”

Nå har vi opplevd det også - å sitte alene på en flyplass langt fra sivilisasjonen og få en beskjed på dårlig engelsk: ”Sorry, sorry flight cancelled” og det med et smil om munnen! Og hva gjør du da? Gå tilbake til Okhaldhunga - 4,5 time i solskinn og varme? Forsøke å komme seg til Kathmandu på egen hånd? Det betyr gå tilbake til Okhaldhunga, så en dags marsj til buss og en til to dager med buss?



Reisegruppen vel framme på sykehuset i Okladhunga, etter tre og en halv times marsj fra flyplassen. Kristin Bøhler møtte oss på veien.   (Foto: Boe Johannes Hermansen)

Nei, det var ikke noe annet alternativ enn å forsøke og finne seg en seng og håpe på bedre vær og et fly neste dag. Vi startet fra Okhaldhunga mandag morgen kl 05.15 for å rekke ”reporting time” på flyplassen og første pulje var framme ca 07.30. Å få beskjed om kansellering av flighten etter tre timer var ikke noe særlig. Da merket vi hvor avhengig vi er kommunikasjon. e-mail og telefon var mangelvare, men heldigvis fikk vi lånt telefon av de militære og gitt beskjed til Den Norske Skolen om situasjonen.

Vi fikk imidlertid god hjelp av den lokale ”hotell”eieren som skaffet oss husvære i en forlegning for Gurkhasoldater og som samtidig ordnet med Daal-bhat til middag senere på kvelden.

Kvelden ble tidlig avsluttet med en bønnestund for natten og godt vær neste dag. Det hjalp! Været var fint, men ventetiden var lang med 4 timer i sola på benker av bambusstokker. Men flyet kom og vi er trygt tilbake i sivilisasjonen.

Det som sitter igjen fra besøket er først og fremst møtet med kristne mennesker. Det er flott å se hvordan mennesker får et møte med Jesus gjennom det diakonale og sosiale arbeidet ved sykehuset. Kristin betegner ”sosialkontoret” som hjerterommet på sykehuset. Der blir mange samtaler gjennomført og evangeliet blir forkynt. Pasienter som har vært på sykehuset i bare en uke, får møte Jesus og brenner allerede etter å vitne for sine medpasienter. De har fått noe å leve for og vil gjerne dele det med andre.

Vi deltok på husfelleskapsmøte med 40 tilstede inkl. vår gruppe. Møtet var preget av sterke vitnesbyrd, vanskeligheter med stengte kirker og forbud mot møter, men samtidig en sterk tro på at Gud er den sterkeste og vil overvinne problemene. Røkelaks fra Norge med eggerøre og poteter satte en ekstra spiss på samlingen.

Gudstjeneste på ”Lykkens ås” ble også en stor, men litt vond opplevelse. Vond fordi nesten 3 timer sittende på et sementgulv er ikke hverdagskost for en norsk kropp!

Her oppe stopper ikke gudstjenesten fordi det ikke er noen pastor til stede, her deltar mange. Ledelsen var det Bir Raj som tok seg av. Siste gang jeg møtte han i november 2003 satt han i et mørkt kjellerrom og forsøkte å komme seg etter et alvorlig knivsår. Fryktelig medtatt etter en dags reise og 14 dager sittende i en hule i åssiden med tarmene delvis utenfor. Han ble frisk og var nå en sterk og flott ungdom. Bir Raj ble kristen under oppholdet på sykehuset og reiste hjem for å vitne om Jesus. Nå bodde han sammen med noen andre unge i kirken og gjorde en viktig tjeneste der. 50-60 mennesker, mange unge og mange med flere timers vandring bak seg hadde kommet til kirken. Mye lovsang og felles bønn satte sitt preg på møtet. Det var flott å merke hvilken omsorg de viste for hverandre og for oss.

Det ble et sterkt møte søndag formiddag i gudstjenesten i Okladhunga menighet.
(Foto: Boe Johannes Hermansen)


På nesten hver eneste gudstjeneste kom det nye – det er kirkevekst i Okhaldhunga.

Vi kunne skrevet mye om mange i Okhaldhunga!

Fallskader, underernæring og tuberkulose er utbredte sykdomstilfeller i Okhaldhunga. Stor fattigdom gjør at mye av arbeidet til Kristin og Erik Bøhler og de andre på sykehuset består i å forklare viktigheten av en operasjon eller livsviktig behandling, og viktigheten av å ta den medisinen som er foreskrevet selv om pasienten føler seg frisk. Pasienten må selv betale for all behandling og derfor blir dette en daglig problemstilling. Mange kan heldigvis få økonomisk hjelp gjennom sykehusets sosialkontor, men det holder ikke til alle.

Vi møtte noen som fikk slik hjelp bl.a lille Kejti Maya, en radmager jente på 12 år som veide 14,3 kg. De hadde enda ikke funnet ut hva hun led av, men de ”håpet” det var tuberkulose og hun ble behandlet deretter. Hun bodde gratis på sykehuset sammen med sin mor og en mindre bror. Vi ble veldig glad i denne jenta og fikk bl.a. muntret henne med litt ballongkasting og tegning. I dag fikk vi også vite at hun hadde fått tarmslyng – denne jenta trenger vår forbønn!!



En av pasientene på sykehuset i Okladhunga, Kajti Maya, som du kan leser mer om i denne rapporten.   (Foto: Boe Johannes Hermansen)

Dette var noen glimt fra vår spennende tur til Okhaldhunga!

Vennlig hilsen reisedeltagerne 
ved Sverre Fjeldberg

<< Forrige         Neste >>