NORGE

NEPAL

Okhaldhunga Times, september 2005 (Nepal):

Kjære venner! 

Varme hilsener til dere fra et frodig, grønt og gjennomvått Okhaldhunga! 

For oss har dette året en fantastisk start: Fem norske medisinerstudenter fra Bergen er seks uker i Nepal. De veksler på å være ved Patan sykehus i Kathmandu, og i Okhaldhunga. Vår Martin er en av dem. Og han har med seg Åshild, sin fysioterapeut-kone. De hadde nettopp sine to uker sammen med oss her i Okhaldhunga. Begge gled faktisk flott inn i arbeidet på sykehuset, og fikk virkelig brukt kunnskapene sine. Det står det all respekt av, for her er det mange språk- og kultur-barrierer å kravle over! Staben hadde allerede i mange måneder sett fram til at ”Dr. Martin” og ”Svigerdattera” skulle komme. Og de arrangerte svær Bryllups-fest med ris og kjøtt for dem siste dagen de var her, se bilde. Masse taler, gaver og gratulasjoner. De mente det var bare naturlig, ettersom staben er vår ”familie” her i Nepal, og det jo bare er et drøyt år siden de giftet seg. Bryllup er ikke noe man tar lett på i dette landet! 

------>> bilde kommer

Bryllupsfest for ”Dr. Martin og Svigerdattera”

Hull i hodet 

Mens Martin og Åshild var her ble Pema innlagt på sykehuset. Han er elleve år, og hadde vært ute og samlet fór til familiens bøffel, da han falt ned et stup og fikk en svær hodeskade. Han var bevisstløs, med et svært, åpent brudd på hjerneskallen. Tilstanden forverret seg raskt etter innleggelsen, han fikk kramper, den ene pupillen sluttet å reagere på lys, og han gikk i dypere koma. Det er tegn på økende trykk inne i hjerneskallen, som resultat av blødning der. Den eneste måten å redusere trykket på, er å borre hull i skallen og få ut blodkoaglene, ettersom de tydeligvis ikke fikk tømt seg ut av skallebruddet. Ingen av oss to legene her hadde gjort det før, og slikt er jo noe en kvier seg for, selv med gode oppskrifts-bøker. Men forverringen viste at uten operasjon ville han ikke overleve. Så vi ba og boret, fikk fjernet koaglene og løse biter av skallebenet. Så var det spennende timer særlig for faren, som våket hos ham dag og natt. Snart ble det klart at trykket i hjernen sank, og at den fikk tilbake sin blodforsyning. 

Gradvis kom han til bevissthet, og fikk kontroll over kroppen igjen. Han har fremdeles redusert kraft i høyre hånd, ansiktslammelser, og kan ikke snakke. Men han gir fin kontakt, skjønner det som sies, og liker å leke. I akkurat denne tiden var det jo fantastisk at vi hadde en ekte fysioterapeut her. Åshild fikk vist både stab og foreldre gode måter å trene med ham på. 

De er en fattig familie, og sykehusbehandling er dyrt. Men foreldrene lyser av takknemlighet. Faren kom og fortalte at han kunne gjøre opp for seg. Han hadde beregnet at hvis han solgte den siste bøffelen og pantsatte jorda si, ville han kunne betale hele regningen. Heldigvis har sykehuset regler som sier at ingen skal tvinges til å selge sitt siste husdyr, eller selge jord hvis de fra før ikke har nok til å fø familien. Så de får støtte fra sykehusets Pasientfond. Hele regningen deres ble på 1.600 kroner. De greier å betale halvparten, resten får de i støtte. Åtte hundre kroner er mye her. 


------>> bilde kommer...

Åshild og Pema trener 

------>> bilde kommer...

Pema smiler igjen 


Skolen 

Som dere så i forrige måneds ekstranummer av ”Times”, ble den lokale skolen her brent og stengt av maoistene for noen uker siden. Det var stor sorg blant foreldre og barn, og har vært intens aktivitet for å finne alternative løsninger. Og akkurat i dag åpner skolen igjen!! Foreldregruppen har vært i kontakt med alle parter, og mener de har funnet fram til en ordning alle kan akseptere. Så vi håper de har rett i det. 

Ran 

Selv på et fredlig sted som Okhaldhunga, kan det skje. Den kvelden da Erik ennå var opptatt i Pemas operasjon, banket det på. ”Gjesten” kom ikke inn på Kristins invitasjon, men da hun åpnet døren var han maskert og viste kniven. Det var ingen problem å lukke døren foran han og vi kunne forhandle gjennom en stengt dør. Hans krav var først 100 000 rupees, men han reduserte snart til 1000, og stakk av med det. Dette var ingen maoist og derfor forandrer det ikke vår sikkerhetssituasjon her. Heldigvis kommer de fleste til oss med godt i sinne. 

Landsbyhelsearbeid 

Arbeidet ute i landsbyene møter store problemer for tiden. Nylig kom en gruppe maoister til en av helsestasjonene der det nye prosjektet er startet. De forlangte at de skulle dele ut alle medisinene gratis, like mye til alle i landsbyen, og nå med en gang. Nærmest som om det var mat. De ble omstendelig forklart at det neppe var så lurt, og ga seg i første omgang. Men i forrige uke kom de tilbake og beslagla halve medisinlageret på den samme helsestasjonen, og stoppet prosjektet i to andre landsbyer. Vi forsøker å finne ut om deres ledere i distriktet virkelig ønsker å stenge prosjektet, eller om dette bare er tilfeldige makt-demonstrasjoner fra unge menn med våpen. Hvis det er en bevisst policy-linje må vi simpelthen legge landsbyarbeidet på is. Det er de som har makta. 

Siste nytt er at maoistene på landsplan plutselig nå har erklært en 3 måneders ensidig våpenhvile. Ingen vet hva det virkelig betyr, men en kan jo ikke slutte å håpe. 

Lev vel i Norge! 
Hilsen Kristin og Erik