Okhaldhunga Times, mai 2005 (Nepal):

Kjære venner! 

Varmen er her, svetten renner, men fremdeles er vi midt i vårknipa. 
Maisen står høy og fin, men ennå er det en stund til det er noen 
kolber som metter. Dette er tiden da mange setter seg i lån for å 
få mat til kvelden. En gutt som kom for å gjøre en jobb for meg, sa 
fortvilet at han klarte ikke å gjøre noe før han hadde fått noe å 
spise. Han hadde gått tre timer først. Han er ikke alene. En annen 
nabo som jeg var hjemme hos, viste meg loftet, der kornlagret skal 
være. Der var det bare en vedhaug. Det var det eneste lagret de 
hadde nå. Det er derfor jeg har så stygge tenner sa hun, og lo godt 
med en tann i overmunnen. De har lang erfaring med vårkniper og de 
vet at maisen kommer. Det gjør at de kan spøke og le midt i vårknipa. 

Kheti Maya 

I dag har det vært en dag da mange ”gamle” pasienter har 
kommet. En slik dag kjenner jeg at jeg hører til. Først og fremt kan 
jeg fortelle at Kheti Maya kom tilbake i dag! I sist brev skrev vi at 
vi overlot henne i Guds hender i tro og håp når hun ble båret hjem. 
– Og det er ikke et sted uten håp. I dag kom hun, og vi var jo alle 
overrasket over at hun lever! Hun var en liten tanke bedre, men ingen 
vektøkning. Hun fikk med seg ny forsyning av turberkolose-medisin, i 
tillegg til melkepulver, supermel og en pakke rosiner som vi har til 
barn som trenger en ekstra trøst.. 

Hun hadde fremdeles perlekjedet på seg som jeg hadde gitt henne for å 
huske håpet vi har. Når jeg tok i det strålte hun opp og fortalte at 
håpet, det har hun. 

		BILDE KOMMER .....

				Lila Maya 

For tre uker siden kom et liv inn i våre hender på sykehuset som rystet 
alle og har krevd alt av sykehusets omsorg og pågangsmot: 

Lila Maya Magar er 18 år. For to måneder siden ble hun lammet fra livet 
og ned. Helt uten følelse, helt uten muskelkraft, og ingen kontroll over 
urin eller avføring. Hun har ikke vært utsatt for noen ulykke, og vi har 
ingen sikker diagnose, men det virker som at hun har en alvorlig sykdom 
i ryggmargen. En måned senere fødte hun en datter. Siden hun var syk, ble 
hun en kasteball mellom svigerfamilie og barndomsfamilien sin. Ingen ville 
ta henne til sykehus, for det koster penger. Hun ble liggende i en krok på 
gulvet, og fikk enorme liggesår både på hoftekammer, ”hofteknuter”, 
korsrygg, lår, og knær. En måned etter fødselen fant en av våre 
samfunnshelsearbeidere henne, og fikk transportert henne til sykehuset. 
På skiftestuen åpenbarte det seg en stank som fikk alle til å løpe ut. 
Etter noen brekninger klarte Erik og en mannlig sykepleier og gå løs på 
arbeidet med å renske opp, lag på lag med puss, dødt vev, avføring og skitt. 
Etter den dagen har det vært daglige sårskift som har krevd mer bandasje enn 
det sykehuset tidligere brukte på en uke. Et middel de har brukt i sårene er 
rett og slett sukker, - det har hatt en fin virkning! 

– Og den en måned gamle babyen var like skitten, og med et skinn som virket 
tre nummer for stort, ble også lagt inn. Den var heldigvis frisk og etter tre 
ukers mating og vasking er den blitt fin og frisk. 

Da vi nylig var i Kathmandu på UMNs årskonferanse kontaktet vi et tysk-støttet 
plastisk kirurgisk sykehus, som ville ta i mot henne. Fantastisk. Hun vil 
trenge svære hudtransplantasjoner og rekonstruktiv kirurgi. De andre legene 
her sa bare at det var ingen som ville ha henne. Heldigvis er det ikke slik 
med pasienter som med biler at vi bare kan kassere dem når de er totalvrak. 

Nå står bare en utfordring igjen: Transport! Hvordan få henne med et 
twinåtter fly? 

Det foregår forhandlinger med flyselskapet nå, vi håper intenst at vi skal få 
henne av sted før neste uke er slutt. En av sykepleierne som har gjort en stor 
innsats for hennes sårstell, blir med og får en ukes opplæring på det sykehuset 
i Kathmandu. 

		BILDE KOMMER..........

Lila Maya er ikke bare liggesår, hun er en nydelig ung mor med 
forventninger, på tross av sin tragiske skjebne. Hennes egen 
mor står i bakgrunnen. 

Helhetlig omsorg. 

Kanskje husker dere kvinnen med den store magen i siste 
Okhaldhunga Times? Hun er fremdeles like stor og bena er også hovnet opp nå. 
Vi har tatt henne og mannen inn på rehabiliteringssentret. Det er jo ikke noen 
rehabilitering, men en siste pleie. Mannen gikk hjem til landsbyen, 3 dagers 
gange en vei. Da møtte det ham en plakat på veggen fra myndighetene om at han 
måtte melde seg for politiet i sitt distrikt innen en uke, hvis ikke ble han 
regnet for å være maoist, og ville bli fengslet og behandlet som det. Han 
skyndte seg tilbake til sykehuset for å se til kona og så dra til 
distriktssentret sitt i nabofylket. Men nå har kona vært så dårlig at vi våger 
ikke å slippe han. Pasienter kan ikke være hos oss uten pårørende, det har vi 
ikke arbeidskapasitet til. Så nå har sykehuset hjulpet ham med å sende brev 
både til lokale politiet her og i nabofylket. Likevel er det jo usikkert 
hvordan politiet vil behandle ham når han en gang kommer tilbake. 

Hun vil så gjerne få dø her nå. I hennes landsby var det to kristne familier 
som hun tenkte hun kunne få begravelse av, men nå har de flyttet til Kathamndu, 
det ble for vanskelig for de kristne i deres landsby. Vi merker et økende press 
mot de kristne fra maoistene i landsbyene omkring nå. Men de holder motet og 
troen oppe i hverandre. I går hadde vi husfellesskap i stua vår med kristne fra 
forskjellige kanter i fylket som er på sykehuset her nå, og takken til Gud var 
det som preget samtalen. 

Nå er det bare et par uker til vi reiser på sommerferie til Norge. Og så kommer 
vi hit igjen i slutten av juli. 

Ha en god sommer!

Hilsen Kristin og Erik