NORGE

NEPAL

Okhaldhunga Times, april 2005 (Nepal):

Kjære venner!

Jay Masi, slik alle de kristne hilser hverandre i dette landet. Og det kan vi trygt gjøre etter påske for det betyr seier til Kristus. Vi hadde en fin påskemorgen på den store steinen i risåkeren. Nå er det rett og slett et spørsmål om den er stor nok neste år, for det var langt flere i år enn i fjor. Det samme ser vi i kirken. Flokken vokser stadig.

Håp

Det er også flere pasienter som kommer opp til kirken for å finne håp. Slike som Maya Rai. Hun har kreft i en eggstokk som er kommet for langt til å kunne opereres, og som gjør at hun produserer store mengder vann i magen. Hun og mannen forsto alvoret da vi hadde undersøkt henne på sykehuset, og vet at dette fører bare en vei. Men de ville ikke gå hjem til landsbyen bare for å dø der. De leide seg et rom nær sykehuset så hun kan komme regelmessig til sykehuset, for svulsten gir henne så mye vann i magen at hun får ikke puste om det ikke tappes av og til. På bildet ser dere henne ved siste besøk, med minst 15 –  20 liter vann i magen.

En kreftsvulst i magen produserer vann

Det var ikke hele grunnen, for de ville bo her for at de kunne få del i den nye troen og det evige liv i den korte tiden hun har igjen. Og utrolig nok klarer hun å gå den bratte bakken opp til kirken som for oss tar 40 minutter, hver søndag.

Vi har hatt litt for mange som vi ikke har kunnet hjelpe i det siste. Det er tungt, særlig når det er barn. Lille Keti Maya er 12 år og veier 14 kilo. Hun er fullstendig uten muskler. Hun har en svulst i magen som vi håpet er tuberkulose, men etter snart to måneder på tuberkulosebehandling er hun ikke sikkert bedre. Da kan det være kreft kanskje. Etter at vi hadde fått henne til å spise, fikk hun tarmslyng. En uke med bare intravenøs. Deretter ble håpet tent, og hun spiste igjen. Straks svulmet magen opp, og det som gikk ned kastet hun fort opp igjen. Da ga både hun og moren opp. I går ble hun båret hjem. Hun er meget viljesterk og ville se familien sin igjen før hun døde. Vi fikk en fin samtale om håp og gnisten for livet ble tent i henne igjen og hun lovet å komme tilbake..  Vi på sosialkontoret har kjempet med henne og etter at hun gikk satt vi alle igjen og gråt.  Nå har vi overlatt henne fult og helt i Guds hender, - og da har vi jo et håp fremdeles.

Å arbeide her uten å kjenne håpet utover det vi her ser, ville knekt oss. Man Bahadur, som vi skrev om sist med den svære hodeskaden, mistet vi. Faren spurte om han ville bli menneske igjen. Det ville nok blitt et vanskelig liv for far og sønn hvis sønnen ikke kunne bli arbeidsfør. Det er ikke mat til mange flere enn dem som kan arbeide for fullt her.

Vårknipe.

Det ser vi spesielt i denne tiden. Det er svært få som har mer igjen på lagrene sine oppunder taket av korn, ris, mais eller hirse. De som kan bære stein og sand, får mat til seg og sine. Men der de arbeidsføre blir syke har de ingen reserver. Det er mange som legger seg på sulten mage i denne tiden. Ny mais kan de høste fra juli. Denne tiden er vanskelig for mange gamle som ikke kan jobbe, og de unge familiene har vanskelig nok med å få mat nok til sine egne.

Vi møter dem på sosialkontoret.

Ny generator

Generatoren er kommet! Den ble bestilt i november, etter en innsamling der mange av dere bidro mye. Etter det har det vært masse forsinkelser, ærlig i tollen på grensen mellom India og Nepal. Men i går ble generatoren båret de siste kilometerne hit til sykehuset, og det var utrolig bra at den kom fram før den nye regntiden begynner om en måneds tid. Nå venter vi bare på mannen som kommer for å sette den sammen. Det siste stykket ble den båret i flere deler. Den hadde en strevsom tur opp med mye problemer, men nå er den vel framme.

Generatoren kom i går!   

TAKK til alle dere som har bidratt! Det gir oss større sikkerhet med to generatorer som kan alternere så vi ikke brenner ut generatoren når vi har alvorlig syke pasienter som trenger oksygen helst hele tiden.

Borgekrigen

Det har nylig vært 10 dagers streik over hele landet. I den tiden var det vanskelig å få tillatelse til å gå inn til sykehuset. Nå er den over og det virker ganske rolig nå. Vi har hatt en uenighet med millitærleiren i nærheten, som ville ha mer kontroll over sykehuset enn vi kunne tillate. Den konflikten har lagt seg, og det ser ikke ut til at vårt forhold til soldatene i området har tatt varig skade. Godt er det. Kirkene er fremdeles stengt, men de får samles i hjemmene, også i større grupper. Kirkene i nabodistriktene er ikke stengt så det er et lokalt initiativ.

NORAD

Det nye prosjektet er i full gang. Hver landsby blir besøkt og de kartlegger sin landsby og sine behov. Sammen med Nils Magnar Sture fra Normisjon fikk jeg være med på en slik tur. Våre arbeidere som var igjen i landsbyen fikk samme kveld besøk av maoistene som ville vite alt om prosjektet. De var fornøyd og viste forståelse. For å arbeide i disse områdene i konfliktsituasjonen er det viktig at prosjektet er styrt av befolkningen, at det er ærlighet og full åpenhet. Det er tre retningslinjer som også vi er glade for å kunne arbeide etter. 

Hilsen Kristin og Erik

MARS-brevet kan du lese her.
FEBRUAR-brevet kan du lese her.
JANUAR-brevet kan du lese her.