NORGE

NEPAL

Kjære venner 

Nepal er i en turbulent tid. Kongen tok all makt i landet i et ublodig
statskupp 1. februar. De siste par ukene har vi vært på en konferanse i
Thailand. Mens vi var der fikk vi email fra Indra, direktør ved sykehuset i
Okhaldhunga, omtalt i siste nr av Okhaldhunga Times. Han fortalte at han har
hatt besøk av maoistene igjen, denne gangen i arbeidstiden og med et møte
med sykehusets ledelse og tre maoister i møterommet på sykehuset. Tidligere
har de bare kommet om natten. De har tidligere gitt sykehuset et krav om
penger. Vi har svart nei og nå har de kommet tilbake med trusler om å brenne
sykehuset om de ikke gir pengene. Vi sier at da stenger vi sykehuset, men
det er et alvorlig skritt å ta, siden dette er det eneste sykehuset som
fungerer i 6 fylker i øst. Det ville få alvorlige følger for over 200 000
mennesker. Etter de meldingene vi har fått fra Okhaldhunga de siste dagene,
ser det ut til at situasjonen er i ferd med å roe seg igjen. Om to dager er
vi selv tilbake på plass der vi hører hjemme.

 
Be om visdom og styrke i troen i disse dagene for Indra, og at det må komme
til en forståelse så folket kan få beholde sitt sykehus. Vi ber om at Gud
vender disse dagene til det gode for Okhaldhunga. 

Hurra for NORAD! 

 
Nå har de innvilget støtte til arbeidet i Okhaldhunga!


Vær med å dele gleden med oss, og med folk i Okhaldhunga! Nå har vi endelig
fått tilsagn på at NORAD vil støtte et nytt samfunnshelseprosjekt her. Det
er jo urolige tider i Nepal, og mye angst blant folk for hva fremtiden vil
bringe. Desto gledeligere at vi nå kan gå i gang med et nytt, skikkelig
program for å bedre helsetjenestene for folk ute i landsbyene. Det er så
viktig for folk å få følelsen av at noe nytt blir til, at ikke landsbygda
bare er et sted å flykte fra, men et sted der nye ting kan bli til. 

Vi har ofte skrevet og fortalt dere om pasienter og andre enkeltmennesker vi
møter. Det kan være spennende historier. Nå vil vi fortelle om en annen del
av arbeidet, det som gjøres for at helsesituasjonen for en hel befolkning
skal bli bedre. For menneskene her er det kanskje egentlig viktigere enn
behandling av enkeltpasienter, selv om det ved første øyekast ikke alltid
ser like spennende ut. Det kommer til å bli en viktig del av arbeidet vårt
framover, så vi vil fortelle litt om hva det går ut på:

Stryking av Helsepostene

Okhaldhunga "fylke" består av 56 "kommuner", hver med en befolkning på vel
3.000 mennesker. I hver kommune finnes det en Helsepost som skal ha tre -
fire ansatte. Men det er bare i teorien. Staben finnes, men mesteparten av
tiden er de ikke til stede i den kommunen de er ansatt i det hele tatt, men
i distriktssenteret eller i Kathmandu. Og i teorien deles det ut gratis
medisiner på Helseposten. Men i realiteten er medisinlageret der tomt
gjennomsnittlig 7 av årets 12 måneder, og ofte selger staben medisinene som
skulle vært delt ut gratis, og putter pengene i egen lomme. Ikke så rart, de
er underbetalt, har mangelfull og kort utdannelse, og ingen supervisjon.

Hva kan så gjøres med det? Vi skal ikke begynne noe nytt helsearbeid ute i
kommunene. Men vi har et program for å forsterke det som allerede finnes
der. Programmet har vært utprøvd i flere kommuner, og har fungert svært bra.
Vår stab går da inn i en kommune og arbeider etter en fem-års plan. Først 
kartlegging, deretter organisering og opplæring, og så nedtrapping av
støtten de siste to årene. Da er det bygget opp et lokalt apparat som kan
stå på egne ben, så vår stab trekker seg ut og begynner arbeid i nye
kommuner. Kommunene søker selv til sykehuset om å få dette prosjektet, og
det er flere kommuner som søker enn vi har kapasitet til å starte. Dette
arbeidet drives av en egen stab, og består av mange komponenter. Her er de
viktigste:

- Kommunenes egne helsekommiteer, styrking av disse. Slike finnes allerede i
alle kommuner, men er sovende. Folkene i vårt prosjekt går inn og gir
komité-medlemmene noen dagers opplæring i helsefag, økonomi og bokføring.
Deretter blir denne komiteen ansvarlig for arbeidet ved helsestasjonen,
åpningstider, priser på medisiner etc., og får ansvaret for all kontakt
mellom stab og lokalbefolkning.

- Et "Community Drug program", hvor sykehuset kjøper inn medisiner,
og selger dem til helsestasjonene via et eget distribusjonssystem.
Helsestasjonene selger så medisinene videre, med en viss fortjeneste. Det
gjør at de ikke går tom for medisiner, og de er forpliktet til å føre et
regnskap som er åpent for innsyn, og slås opp på inngangsdøra til klinikken
en gang i året. 

 - Oppfølging av myndighetens lokale stab. Det arrangeres regelmessige besøk
til Helsepostene med gjennomgang av arbeidet, feedback og opplæring. Og
staben der innkalles til kurs ved sykehuset, med vekt på henvisningsrutiner
og utvikling av samarbeid.

- Kvinnegrupper etableres i alle landsbyene, og tar del i
vaksinasjonsklinikker, barnekontroller, bygging av latriner og lese-/ og
skriveopplæring.

"Child-To-Child" – program. Her står prosjektet for undervisning av
en gruppe barn i hver landsby, både de som går på skolen og andre, om helse,
hygiene, ernæring, landbruk osv., og samtidig får disse barna hjelp til å
bringe den nye kunnskapen ut til søsken, venner og familie. 

- Diverse tiltak, avhengig av hva lokalbefolkningen kommer opp med som egne
behov under den første fasen av programmet, som er en kartlegging av
forholdene i hele kommunen. 

I løpet av de kommende fem år skal dette programmet gjennomføres i femten av
kommunene, og forhåpentligvis i de resterende i årene deretter. Lederen av
dette prosjektet er Neeru Karki. Vi legger ved et bilde, så dere kan bli
kjent med henne. Hun er fra Okhaldhunga distrikt, og har mange års erfaring
i å bygge opp primærhelsearbeid. I tillegg er hun et aktivt og kreativt
medlem i kirken vår. Kristin og jeg støtter opp i arbeidet så mye som mulig,
og er jo nå kjempeglade for at det er akkurat bistand fra norske myndigheter
som gjør det mulig.

Neeru leder landsbyarbeidet.

Hva skjer på sykehuset? 

På sykehuset har vi god lege-bemanning for tiden, med tre nepali-leger. Og
det er bra, for de siste ukene har det vært høysesong for fødsler. Sykehuset
har bare en kuvøse. I den ligger det for tiden to bitte små premature
tvillinger, født ni uker for tidlig. De, og en nyfødt jente med alvorlig
"mekonium-aspirasjons syndrom" lungeskade etter svært vanskelig fødsel),
ligger på sykepleiernes vaktrom, og har nærmest omgjort det til en liten
nyfødt intensivavdeling.

Men vi har intenst behov for en nepalesisk sosialarbeider. Kristins meget
dyktige medarbeider Lhamo, som har fungert som rådgiver, sosialarbeider og
sykehusprest i mange år, sluttet i januar. Vi har utlyst stillingen, og er
svært spente på om vi får noen gode søkere. Sosialkontoret er sykehusets
"hjerterom", her trengs det folk med evner til både omsorg og visdom.
Vær med oss å be om at riktig person må søke 
på den stillingen!

JANUAR-brevet kan du lese her.