NORGE

NEPAL

Okhaldhunga Times, desember 2004

Kjære venner

I forrige "nummer" skrev vi om en mor som døde hos oss på sykehuset. Det hjelper litt å kunne dele slike opplevelser med dere som følger oss. Denne gangen vil vi begynne med en opplevelse med motsatt fortegn, for den ga en glede som sitter lenge i:

Fødsel

Kollegaen min kom i full fart hjem til oss og sa jeg måtte komme, for vi måtte gjøre et keisersnitt. Fødselen hadde startet hjemme, et av barnets ben var kommet ut tidlig på morgenen, og hadde hengt ute i tolv timer mens de bar henne til sykehuset. Han hadde prøvd og prøvd, men fikk ikke barnet ut, og kunne ikke høre fosterlyd. Så barnet ble oppfattet som dødt, og keisersnitt som nødvendig for å redde moren. Jeg ble med opp, og da fikk jeg bruk for mine medfødte lange, tynne "kirurg-hender". Jeg gjorde et siste forsøk på å forløse barnet den naturlige veien, før keisersnittet. Fikk inn en lang finger for å bøye kneet på det benet som ikke var "født", og så trukket barnet ut med noen håndgrep som "står i boka". Barnet var blekblått og livløst. Men det gjorde ett gisp etter få sekunder, et livstegn!

Liv

Da var det full rulle, med tube i luftrøret, hjerte-/lungeredning, adrenalin og andre medisiner i en navlevenen, og mobilisering på alle fronter som på en skikkelig nyfødt intensivavdeling. Vi jobbet alt vi kunne i et par timer, sammen med de av sykepleiere som bor nær sykehuset og derfor var blitt innkalt til keisersnittet, for det er bare et par stykker på vakt til vanlig. Noen jobbet med barnet og noen med moren, for hun blødde stygt fra livmoren hvor morkaken satt altfor fast, og måtte ha blodoverføring. Og denne gangen gikk alt som det skulle! Moren kom seg ganske fort da morkaken ble hentet ut manuelt. Etter en stund begynte barnets hjerte å slå igjen, så kom de første åndedragene, og til slutt pustet hun helt selv. I går kunne vi ta barnet ut av kuvøsen (vi har bare en, en glasskasse med ovn under og termometer i), og hun greier seg nå uten ekstra oksygen! Barnet var nemlig en fin liten jente. Og godt er det, for i slike situasjoner (også?) er jenter klart sterkere enn gutter. Og det benet som hang alene ute "i friluft" i en hel dag under bæringen til sykehuset ser ut til å bli helt bra, uten å utvikle stygge sår. Dette var en fantastisk opplevelse, godt å kjenne at de spesielle tingene jeg har lært som barnelege kommer så tydelig til nytte, og at jeg kan dem ennå. Foreldrene vil at vi skal gi navn til barnet. Vi funderer, det må jo bli noe med liv og håp. "Jibeka" er beste forslag til nå, det betyr noe slikt.

Nytt liv for flere

Det er kanskje ikke livredning vi driver med i sosialtjenesten ved sykehuset, men likevel arbeider vi mye for at noe skal få et vendepunkt i livet sitt. I dag gjaldt det en som ikke hadde spist eller sovet på uke, bare drukket brennevin.  Av slikt møter en bunnen av seg selv. Da var det godt noen venner bar ham hit. Han kom til seg selv på intensivavdelingen. Han hadde ikke mange grunner til å fortsette å drikke, men han hadde en lang liste av gode grunner til å slutte og han ønsket dypt og inderlig å komme ut av det.  Da fulgte vi vår metode her. Vi ba han skrive et brev til seg selv med alle gode grunner til å slutte, tilslutt gir han seg selv og sin familie et løfte om å slutte. Han skriver selv under og det samme gjør vi på sosialkontoret.  Når han selv ikke klarer å si nei, kan han klamre seg til løftet. Hans kone kan lese brevet for han der han ber om å bli tatt til sykehuset med en gang han sprekker igjen.  En skrev en slik avtale for tre måneder siden og har klart seg gjennom festivaltid uten å drikke og familien har fått et nytt liv. Så får vi håpe at vår venn som ligger her med abstinens symptomer også kan få et nytt liv. Til slutt i samtalen lurte han på om jeg hadde mulighet til å skaffe ham en Bibel, der det virkelige nye livet er å finne. Om en uke kommer han igjen og jeg håper han også får et tak i det virkelige livet i våre samtaler framover.

Kaffeprosjekt

På sosialkontoret møter vi håpløsheten og fortvilelsen hos mange som ikke har mulighet for å forsørge sin familie her i Okhaldhunga. Jeg kjenner meg like hjelpesløs når jeg ser inn i deres liv. Derfor kom forslaget om et kaffeprosjekt med optimisme og håp. Vi har hatt besøk fra Folk Nepal og Frank Rune Dale fra Norge som ekspert for å se hvor realistisk det er å sette i gang et prosjekt for rettferdig kaffeproduksjon i området, og med Kjeldsberg som et marked i Norge. Vi møtte et modent land med masse kaffebusker og bønner, men uten at de blir brukt til noe annet enn eget forbruk, og alle lurer på hva dette kan brukes til. De ble tent av håp når noen kom og viste hvordan det kunne bli inntekter ut av buskene deres. Vi fikk overlevert to kaffebusker som vi plantet på sykehuset, så nå kommer det folk og forteller at også i deres landsby har de mange slike, vet dere hvordan vi skal bruke bønnene? Vi håper det kommer noen snart og gir bønnene nye muligheter i mange håpløse liv. Vi legger ved et bilde av Okhaldhungas foreløpig ivrigste kaffedyrker, blant hans egne busker, som han har stelt godt siden han egenhendig innførte dem fra India for noen år siden

Velkommen med!

Normisjon har jo nylig besluttet å arbeide for å rekruttere en ny

misjonær(/-familie) til Nepal. Et av de aktuelle arbeidsstedene da er Patan sykehus i Kathmandu, der jeg jobbet på Barneavdelingen i fjor. I forrige brev lovet vi å sende ut en liste over ledige stillinger for utlendinger der, den følger under. Mark Zimmerman, direktør ved sykehuset, understreker at opplæring av nepali stab er en viktig del av alle disse stillingene. Det er en arbeidsplass jeg vil anbefale på det varmeste. Kanskje du kjenner noen som er interessert i å bruke evner og krefter i misjonshelsearbeid blant fattigfolk i Nepal? Mer informasjon kan fås fra Normisjon i Oslo.

Her følger listen:

. Anestesilege

. Administrasjonsleder

. Biokjemiker

. Farmasøyt

. Fysioterapeut

. Indremedisiner

. Ortopedisk kirurg

. Patolog

. Røntgenlege

Listen er ikke utfyllende, også andre kan være aktuelle.

Vennlig hilsen Kristin og Erik