NORGE

NEPAL

Okhaldhunga Times, november 2004

Kjære venner

Takk for fantastisk respons på ballongbrevet! Det fortsetter å strømme inn ballonger her, til stor glede for utallige småtasser. Mange takk også til alle dere som har bidratt med penger til generator. Nå går de generatorene vi har reparert, så akkurat for øyeblikket er vi godt utstyrt med strøm. Og ny generator er bestilt og kommer fra India om få uker, så da skal vi være berget for en god stund framover.

Livet her byr fremdeles på store gleder og store sorger, vi vil dele et par av dem med dere:

Hårprakt og detektivarbeid

Er det farlig å ha for langt hår? For en del år siden var hårlengden et hett tema i mange tenåringsfamilier. Jeg ble minnet om det da vi nylig fikk innlagt en sju år gammel gutt her på sykehuset: Han ble innlagt om kvelden med store pusteproblemer. Han var i koma, og hadde feber. Vi oppfattet det først som en svært alvorlig lungebetennelse, som vi har massevis av her nå. Vi la også merke til at han hadde langt, tykt hår ned til skuldrene, nesten som "rastafletter". Foreldrene hadde latt det gro siden han ble født, i håp om at han senere kunne bli tatt i lære som landsbyprest/medisinmann. Det er en nødvendig kvalifikasjon for det her.

Men da jeg snakket med foreldrene var det noe som ikke stemte. Han hadde vært helt frisk inntil for to dager siden, og hadde hostet bare litt. Det hele hadde begynt med magesmerter og pustevansker, og ikke vært kontaktbar siden dagen før. De hadde reist hjemmefra på formiddagen, hadde båret ham i seks timer til sykehuset. Men dette var rart, og da jeg undersøkte gutten igjen fant jeg at han hadde bitte små pupiller, som knappenålsspisser. Det gir sterk mistanke om forgiftning.

Så vi spurte dem inngående om han kunne ha spist noen form for medisiner eller giftstoffer. Det hadde han ikke. Heller ikke hadde han deltatt i sprøyting av grønnsakåkeren i det siste. Men dette var på tiden for Nepals største årlige festival, Dashain, da skal jo alle være på sitt peneste og reneste. Derfor hadde moren gitt ham en behandling mot lus som er vanlig i landsbyene, nemlig å gni håret inn med "Metacide". Og så viste det seg at hun hadde glemt å vaske det ut etter en time, som en ellers pleier. Metacide er et plantevermiddel, og er en av de vanligste årsakene til forgiftning i Nepal. Nå hadde altså det digre håret hans vært fullt av dette i 48 timer, og han var blitt gradvis dårligere av å puste det inn.

Da vi fant ut dette, var den første delen av behandlingen å gi ham frisk luft å puste i. Så håret ble klippet ved roten, hodet vasket og klærne byttet. Behandling med store doser Atropin (motgift) ble påbegynt. Det finnes en annen type motgift til denne typen forgiftninger, men den er dyrere, og ikke tilgjengelig på et landsbysykehus for fattigfolk i Nepal. Nå er det gått fire dager. Han er mye bedre, men trenger fremdeles gigant-doser av Atropin intravenøst. Han får det hver time. Det burde vært gitt i kontinuerlig intravenøst drypp, men det er for farlig på et sykehus med så lav sykepleier-bemanning som vårt, hvor hastigheten ikke kan kontrolleres ofte nok.

Vi vet ennå ikke om han overlever, denne typer forgiftninger er farlige for både hjerte, lunger og hjerne. Men håpet stiger for hver dag som går. På bildet ser dere ham på sykehusets "Intensivavdeling", sammen med sin mor. Medisin i utkant-Nepal et fattig på ressurser, men rik på overraskende utfordringer!

Når det ikke går

Det er stor aktivitet på sykehuset for tiden, særlig har vi hatt mange fødsler. Og det er bra, for det er mye tryggere å føde hos oss enn hjemme i landsbyen. Et par spennende keisersnitt har vi også hatt, etter at kirurgen vår dro, og det har gått svært fint.

Men i går kveld døde en ung mor her. Hun ble innlagt for fire dager siden, med tuberkulose i magen. Det så ikke så ille ut da hun kom, men i går ble hun plutselig mye verre, fikk hjertestans og døde i løpet av få minutter. Våre forsøk på gjenoppliving lyktes ikke. Hun hadde fire barn, den yngste ammet hun fremdeles. Sammen med henne her på sykehuset var de to yngste, og hennes gamle far. Hennes mann jobber i et trekkingfirma i Kathmandu. Han får de foreløpig ikke gitt beskjeden til, dit er det for langt.

Dette er et nederlag. Det er jo ingen overraskelse at noen dør på et sykehus. Men unge mødre med diebarn er det verste. Og oftest skjønner vi jo på forhånd når noen er for syke til at vi kan hjelpe. Her gjorde vi ikke det. Og så kommer bestefar og barnebarn hjem med en død mor.på båre over fjellet. Kanskje det ikke hadde skjedd om vi hadde gjort noe annerledes. Det er ikke noe trøst i den tanken, men kanskje den kan brukes til å lære noe vi kan gjøre bedre neste gang.

Når vi har innlagt kritisk syke pasienter blir jeg ofte spurt av pårørende om de kommer til å overleve. Vi kan jo aldri gi løfter eller garantier, og noen ganger er det utgangspunkt for gode samtaler om hvem som egentlig er livets Herre. Vi mennesker er små. Noen ganger, som nå, kjennes det svært tydelig. Takk for at dere er med og støtter oss, både i forbønn og på annen måte.

Fra sosialkontoret

Husker dere den lille som kom kald og uten mor til sykehuset for å bli gitt bort? Da veide han 1.200 gram. Nå etter to mnd er vekten 2.200 gram.  Sist torsdag lykkes det for oss. En mor fra distriktet som ønsket en sønn uten selv å kunne få flere barn. Alle papirene ble ordnet i fylkesadministrasjonen i løpet av en dag. Hun gikk hjem som nybakt mor og han var lettet og fri til å kunne arbeide igjen og forsørge sine foreldre og sønn på 6 år.

Hvorfor går vi i kirken?

Det var spørsmålet vi ble møtt med en søndag av evangelisten som den dagen skulle preke. For det blir vi spurt om på veien også, så hva svarer vi? Menigheten kom med mange gode grunner, men evangelisten var ikke fornøyd. - For vi går i kirken for å elske hverandre, fortalte han oss. Vi går i kirken for å møte Gud og hverandre. For det er i fellesskapet vi danner Jesu legeme i Okhaldhunga og det er i den grad vi kommer sammen i kjærlighet på søndagen at det gir blod og styrke til dette legeme som kan bety mye for hele distriktet. En ensom arm som gjerne vil gjøre noe ligger vissen tilbake.

Dette fellesskapet får vi være en del av og vi er takknemlig når vi kjenner at det samme "blod"  renner gjennom oss også. For i kontrast til alt annet i Nepal så er det i kirken ingen forskjell på høy eller lav, eller på alle de 8 folkegruppene som er representert i vår menighet. Bare vi to nordmenn kommer fra utenfor Nepal. Så betyr dette fellesskapet mye for mange andre enn oss også, noen begynner å gå kl 5 om morgenen for å rekke fram kl 10.

Presten er en gammel mann som også er spedalsk. Kona hans forlot ham da han ble spedalsk. Senere ble han kristen og satt i fengsel i flere år av den grunn. Nå er han syk og er innlagt på sykehuset her. Menigheten sitter vakt over ham og steller ham etter tur.  Men det blir ikke messefall av den grunn, her er det menigheten som har gudstjeneste og alle bidrar til at det blir en gudstjeneste.

Velkommen med!

Normisjon har nettopp besluttet å sende ut en misjonnærenhet til Nepal, i UMN sin tjeneste! Helst til Kathmandu, så kontaktnettet der kan opprettholdes. Den Norske Skolen og gjestehus legges ned fra juni 2005. Vi ser det som en stor utfordring å rekruttere en Normisjonær inn i en stilling på Patan sykehus, for å bygge opp et nettverk for Normisjon innen UMN. Hvis noen lar seg utfordre, så er det en vei inn i et liv i overraskende utfordringer og avhengighet til Gud. Vi kommer tilbake med en liste over aktuelle stillinger så snart vi får den.

Hilsen Kristin og Erik