NORGE

NEPAL

Okhaldhunga Times, oktober 2004

Kjære venner

Takk for mye god ballongrespons etter sist brev! Her skal det bli mye moro i lange tider når de begynner å tikke inn. Etter alle signaler vi har fått ser det ut som vi får for lang tid framover.

Strømforsyning og oksygen

I forrige brev skrev vi om vanskelighetene vi hadde da generatorene sviktet og vi var helt uten strøm i noen uker. Akkurat nå går det bedre, vi har fått i gang en gammel generatoren, og også en liten reservegenerator. Og godt er det, for vi er tydeligvis midt inne i en epidemi blant barna her. Det en epidemi med luftveisinfeksjoner som antagelig skyldes et virus, men så får de svakeste barna, som har minst motstandskraft, bakterielle lungebetennelser som en komplikasjon. Og det er farlig. De ligger på rekke og rad, med dårlig hudfarge, pustevansker og bekymrede foreldre. Ekstra oksygentilførsel er en viktig del av behandlingen i den akutte fasen, og fordi generatoren har produsert strøm (nesten) tilfredsstillende de siste ukene, har vi vært i stand til å gi det til alle som har trengt det, med bare korte pauser.

Sykehuset er fullt av eksempler på slike barn. Jeg plukker ut to til dere, som jeg har vært og gått visitt til nå i dag tidlig, fordi det ble en så hyggelig opplevelse: Tej Kumar er 7 måneder gammel. Oppfattet som frisk inntil han fikk feber og hoste for en drøy uke siden. Han ble verre, og medisinene de kjøpte i den lokale medisin-sjappa hjalp ikke. De kom til sykehuset for fire dager siden, og ble av vakthavende lege oppfattet å ha lungebetennelse og "bronkiolitt". Ved undersøkelse neste dag vist det seg at han nok har lungebetennelse, men grunnen til at han blir så dårlig av det, er at han også har en hjertefeil (sannsynlig VSD). Med oksygen, antibiotika, hjertemedisin og intravenøs væske, er han nå klart på bedringens vei. Men hva sier vi til mor og far, når de spør om han blir "helt frisk", og vi vet at en hjerteoperasjon ligger langt utenfor deres rekkevidde? - Noen slike hjertefeil blir jo bedre med alderen.. På samme rom ligger en 15 dager gammel gutt. Han kom inn samme dag som Tej Kumar, med blek hud og blålige lepper. Vekt 2,5 kg. Han pustet bare så vidt og var for svak til å die.. Undersøkelsene viste en svær infeksjon, svær oksygenmangel, og røntgenbildet viste lunger som var nesten "tette". Unge, bekymrede foreldre, som bare har dette ene barnet. Igjen er behandlingen oksygentilskudd, antibiotika, væsketilførsel og bønn til Gud som har skapt også dette lille livet. Hudfargen kom seg så snart han fikk ekstra oksygentilførsel. Og i dag er han våken, aktiv, og søker etter mors bryst som babyer skal. Vi feirer.

Strømforsyningen fra en gammel generatoren  virker nå, dette er fremdeles et svært sårbart system, så vi er svært glade for at Normisjon har satt i gang en egen hurtig-innsamlingsaksjon til innkjøp av en ny generator til sykehuset, utenpå årets budsjett. Det vil koste ca. førti tusen kroner. Bidrag til dette kan sendes til konto 3000.14.74207 (som er den ordinære

Normisjonskontoen) og øremerket  "Ekstra Nepal". Mange av dere som mottok Okhaldhunga Times i forrige måned har allerede bidratt, takk skal dere ha.

Tur

Endelig kom jeg meg ut på tur her! Det har jeg gledet meg til siden før vi flyttet fra Kathmandu, så det var på tide. Fem dagers tur til landsbyhelsestasjoner for å bli kjent med arbeidet der, og bistå staben med råd om problempasienter. På mange måter var det som "i gamle dager", i Bhutan. Mange timer på stiene, bratt, vakkert landskap, svette, møkk og hyggelige folk.

Jeg hadde ikke så mye med meg, for vi går jo og bærer. Men med lakenpose og klesskift og stetoskop og lommelykt og dopapir og vannflaske og kjeks og plaster ...så blir det jo litt. Gikk sammen med en nyutdannet medarbeider som skal jobbe på en helsestasjon i nærheten. Han hadde bare med seg to ting for de fem dagene: En kjempediger slangeagurk, og en bibel. Agurken for å dele med meg når vi ble tørste, og bibelen fordi han ble kjent med den for to år siden, og ikke går noe sted uten. Jeg er vant til å bli forbigått på fromhetsskalaen, men noen ganger gjør det mer inntrykk enn andre. Jeg tror jeg blir et bedre menneske av å omgås noen av dem jeg møter her. Svett og god tur, med stive skuldre, kjempestore mengder ris og grønnsaker, og sånn passe mange pasienter.

Maoist-land

Og så har jeg lært mye om hvordan folk har det, hvordan det er å bo i maoist-land. For i disse landsbyene er det maoistene som styrer. Politistasjonen ble stengt for mer enn to år siden, og militærleiren der ble forlatt for et år siden. Hæren greide ikke å holde den. Vi traff en maoistgruppe, men det skjønte jo ikke jeg at de var. De bare hilste pent, og spurte de andre, da jeg var litt unna, hvem jeg var. Og så fikk vi en avis: "Folkets Røst i Okhaldhunga Distrikt". Men i forrige uke ble den øverste maoist-lederen i distriktet overraskende skutt og drept av en militærpatrulje ute på tokt. Det var først da staben her fortalte oss at han har fungert som en slags beskytter av helsestaben vår ute i felten. Vi merker at de er usikre på hva det vil bety for fremtiden. Men foreløpig det ser ikke ille ut. For et par dager siden ble en karavane med folk som bar diesel i flere dagsmarsjer fra nærmeste forbindelse, og til Okhaldhunga distrikt, plyndret av maoistene. Men de som bar med seg brevet vi hadde skrevet om at deres diesel var til bruk på sykehuset her, slapp gjennom uten å bi fratatt noen ting. Nok et godt tegn på at sykehuset har bred støtte blant folk, og at maoistene har respekt for den jobben som gjøres her.

Vi sender med et bilde av Kumar som fikk av de første ballongene som kom. Han har frydet seg i matfatet i femten dager på ernæringssentret og lagt på seg mer enn en kilo. Han hadde tegn på protinmangel og D-vitaminmangel. Det syntes godt på ribbena da han kom. Nå kan dere bare se det på knærne og de myke bena som bender seg bakover. Moren er alene om tre barn og er gravid og har ingen jord. Ingen av barna har gått på skole, de er alle ute å gjør tjenester for å få noe mat. Hun har tigget kjeks til ungen, nå vet hun litt mer om hva hun skal tigge. Hvordan få hennes liv opp på fote?

Vi takker for hilsner som gleder og varmer. Husk bare å slette vårt brev på svarbrevet så vi ikke behøver å betale for det to ganger. Siden vi betaler for inngående post blir det veldig dyrt for oss å få bilder

Vi takker for godt samarbeid.

Hilsen Kristin og Erik

Bøhler