NORGE

NEPAL

Okhaldhunga Times, september 2004

Kjære venner

Her kommer en varm og fuktig hilsen til dere, fra et Okhaldhunga preget av fire måneders kontinuerlig regntid. Sykehuset har hatt store tekniske problemer i det siste. Etter at maoistene sprengte kraftverket her for vel et år siden har vi jo vært avhengige av diselgeneratorer for stømforsyning. For en måneds tid siden gikk begge generatorene i stykker omtrent samtidig. Verken spesialister innkalt fra Kathmandu, eller diverse forsendelser med reservedeler, har ført til noen varig løsning. Planen nå på kort sikt er å innføre reservedeler fra India, og på lang sikt må vi kjøpe en helt ny generator, hvis vi greier å reise penger til det.

Keisersnitt i lommelyktlys

Det hele toppet seg en natt i forrige uke. Da kom det inn tre kvinner i vanskelige fødsler kort etter hverandre. En av dem ble forløst med tang. Det var dramatisk i noen minutter, men endte fint for mor og barn. De to andre måtte vi gjøre akutte keisersnitt på. En hadde tverrleie, den andre for trangt bekken til å kunne føde normalt. Uten generatorstrøm betyr det å operere i lommelyktlys. Vi legger ved et bilde som forhåpentligvis kan gi dere et inntrykk av stemningen. Her er flere "lyktebærere", alle gjør sitt. Moren var alvorlig dehydrert, og vi hadde store problemer med å holde blodtrykket hennes oppe under inngrepet. Moren overlevde, men barnet var dødt da det kom ut. Våre forsøk på gjenopplivning lyktes ikke. Forberedelsene og operasjonen hadde tatt for lang tid. Det var en vanskelig natt. Vi "mistet" et barn, men tre mødre og to barn overlevde. Uten sykehuset her hadde ingen av barna greid seg, og mødrenes liv hadde vært i stor fare. Vi trenger å fortelle hverandre det, for i slike situasjoner kan det være vanskelig å beholde "lagånden" og solidariteten på et lite sykehus.

Håp, ikke garantier

For fire uker siden kom  en sliten ung mamma til sykehuset med sin seks uker gamle sønn. Han var født hjemme, seks uker før tiden. Han hadde kastet opp alt han spiste den siste måneden. Det var en utmagret liten tass, med skrukkete "bestefar-ansikt". Han veide to kilo, bare skinn og bein. Da vi fikk gitt ham medisiner og intravenøs væske så han litt bedre ut, men oppkastingen fortsatte. Undersøkelsene våre tydet på at han hadde "pylorus-stenose", en innsnevringen av tarmen, hvor maten ikke kan passere normalt. Det blir ikke bra uten operasjon. Men aldri har et så lite barn blitt operert på dette sykehuset før.

Mamma'en ble vettskremt da vi nevnte muligheten for operasjon. Hun ville bare ta med gutten hjem: "Så får skjebnen rå. Skal han dø, så dør han. Skal han leve, så lever han."  En trist og mørk jente på 19 år. Kristin og hennes kollega i sykehusets "rådgivningsteam" snakket lenge med henne. Hun står i et veikryss. Den ene veien foran henne går hjem. Der vil barnet dø, det vet vi. Den andre går til operasjonsstua. Der vet vi ikke sikkert hvordan det går. Ingen garantier finnes. Men langs den veien finnes det et håp om liv. Hun forsto, og bestemte seg. Hun ville gå der det fantes et håp.

Operasjonen var spennende. Store hender, utstyr som så stort og farlig ut sammen med den bittelille pasienten. Ville han overleve narkosen, når vi ikke hadde tilgang på alle prøvene som "egentlig" skal gjøres for å sikre at han er i god nok stand til å kunne opereres? En liten åpning i det papirtynne mageskinnet. Og der inne fant vi det vi lette etter, en forsnevring av tarmen akkurat der det står i boka at den kan være! Siden den dagen har han ikke kastet opp. Mammaen smiler og gutten spiser, og vi vet litt mer om hvorfor vi er her.

Den minste

Men vi har en enda mindre pasient: For to uker siden kom en pappa alene med sitt lille barn. Han hadde gått en dagsmarsj på stiene hit, med sønnen i en kurv på ryggen. Det var ikke så tungt, gutten veide bare 1.250 gram, og var født hjemme dagen før. Moren døde en time etter fødselen, pga en svær blødning. Pappaen har ikke mulighet til å ta seg av ham selv, så han ville gi bort gutten. Jeg har undersøkt barnet, slik vi gjør med premature på sykehus i Norge. Han må være født alt for tidlig, ca. åtte uker før termin. Han kan ikke svelge selv, så han må får melk gjennom en sonde i nesa. I en periode hadde han pusteproblemer, og hadde en bilyd over hjertet som tydet på at det heller ikke var "modent" ennå. Men han fikk medisiner for det, som ser ut til å ha virket. (Jeg tror han hadde en "PDA", gode barnelegevenner. Den ble bedre på en 1/100 -dels Indocid-tablett daglig.)

Nå har vi ganske godt håp om at han vil greie seg. Faren vil gi ham til "et godt hjem". Mange her sier at vi burde adoptere ham, inn i vår rike verden. Vårt svar på det er helt klart: Vi er ferdige med den perioden. Vi satser ikke på barn lenger, bare på barnebarn! (hører dere, gutter..?) Så søket etter lokale adoptivforeldre er i gang. Dette er spennende, på mange måter.

AIDS

Vi vet at AIDS-epidemien er på full fart inn i Nepal, og det er bare et tidsspørmål før den kommer for fullt også til oss i Okhaldhunga. For to uker siden fikk sykehuset innlagt sin første AIDS-pasient, etter at vi kom hit. Det var en kvinne på 30 år, som hadde jobbet i flere år i teppeknyter-industrien i India. Det er velkjent at slike jenter ofte blir utnyttet også til prostitusjon. Hun var i elendig forfatning, og blodprøvene viste at hun var HIV-positiv. Det var litt av en introduksjon til praktisk AIDS-arbeid for vårt lille sykehus. Vanligvis er jo HIV/AIDS forholdsvis lite smittsomt, men hun hadde store mengder puss i brysthulen og store pus-fylte sår som det som trenger stell. Da er det vanskelig å finne riktig balansegang mellom hygieniske krav, og behov for omsorg og stell. I alle fall ga det anledninger til både etiske diskusjoner og gjenoppfriskning av hygiene-kunnskap blant staben. Hun døde en ukes tid etter at hun kom til oss.

Etter mitt skjema er regntiden slutt om en drøy uke. Vi ser fram til det, og ønsker dere en vakker norsk høst!

Hilsen Kristin og Erik

PS Det er slutt på så mye her, også på ballonger! Det er den medisinen barna er mest glad i. De tror mine (Kristins) lommer er et oppkom av ballonger, men nå er de tomme! Hvis noen vil sende en pose ballonger i posten til meg så er det til stor trøst og glede for mange små.

Adresse: Okhaldhunga Hosp., UMN, Postbox 126, Kathmandu, Nepal. DS.