NORGE

NEPAL

Okhaldhunga Times, august 2004

Kjære venner

En sommer med mye reising og store opplevelser er over, og vi er vel tilbake i Nepal. Sommerens største opplevelse for oss var jo Martin og Åshilds bryllup den 26. juni. Festen ble feiret "tri heile dagar til endes", og ga glede og gode ettertanker for lange tider framover. Det er allerede noen uker siden vi kom tilbake på plass her i Okhaldhunga, og vi begynner å komme inn i den litt langsomme, men stødige og gode rytmen her. Men det er fullt liv rundt oss, i gangen galer to haner hele døgnet mens de venter på gryta. Og det er mer dyreliv, noen små hadde spist mye av klærne mine som jeg ikke hadde lagt i stålbokser før jeg dro. Nå har vi fått musene ut av soverommet, men de har funnet en fin plass over soveromstaket, der de leker hele natten over hodene våre. Taket er bare stråmatter med mange sprekker så litt spenning har vi om natten.

Når vi reiser mellom Norge og Nepal, som vi har gjort igjen nå i sommer, blir vi minnet om et stort tema: Penger. Derfor vil dette brevet handle en del om det:

Korrupsjon

Det er vel ikke så ofte om Nepal på nyhetene i Norge. Men hvis dere hører noe herfra, er det sikkert om borgerkrigen, opprøret som har pågått i sju år nå. Det virker som de maoistiske opprørerne er i stadig framgang. En av grunnene til det, er at det gamle styret er så urettferdig, og så gjennom korrupt. Korrupsjon gjennomsyrer både myndigheter og forretningsliv her, penger forsvinner i store lommer, og kommer ikke dit de skal. Det vanskeliggjør utviklingsarbeid, og alle typer frivillig arbeid. For alle som håndterer penger blir mistenkeliggjort. I dette landskapet blir den nepalske kirken til. Den skal vokse og stå på egne ben, både åndelig og økonomisk. For å få til det er den avhengig av å bygge opp tillit, både hos sine egne medlemmer, og hos befolkningen omkring. Hvordan kan den få til det?

Kirkeregnskap

Noe av svaret på det spørsmålet fikk vi demonstrert da vi var i den lokale kirken her i dag. Der satser de stort på åpenhet om kirkens økonomi. Regnskapet skal være tilgjengelig for alle. Det er det mest effektive midlet både mot korrupsjon, og mot anklager om det. Så nå hadde de slått opp en plakat med hele årsregnskapet, på utsiden av kirkeveggen! Her kan alle se hvor kirken får sine penger fra (nemlig utelukkende medlemmenes egne søndagsofringer og tiende, (naturligvis ikke en rupee fra staten!), og hva pengene er brukt til. Mesteparten av pengene i år er brukt til opplæring, innkjøp av bibler, og til krisehjelp til de tredve familiene i distriktet som mistet alt de eide da jorda og husene deres forsvant i et digert jordras nå under den regntiden vi er inne i fremdeles. På bildet her ser dere Shanti Ram, kassereren, som går gjennom og forklarer for Kristin hva de enkelte regnskapspostene står for. Men vi har allerede flere ganger skrevet om hvor fattig dette området er. Hvordan kan så kirken være selvgående?

Tiende

Overskriften på dette avsnittet gir hele svaret på det spørsmålet. Det er simpelthen slik at de som er kristne her, gir tiendeparten av inntekten sin til kirken hver måned. Alle sammen. Mange gir mer, men svært få, om noen, gir mindre. Ingen her tjener mye, de fleste tjener svært lite, og mange har knapt til livets opphold. Mange har naturalhusholdning, og da kan de gi tienden f. eks. i form av grønnsaker eller ris. Men det er ingen som ikke gir. Vår kasteløse venninne fra nabodalen, som går i fire timer hver søndags morgen for å komme til kirke, og så samme vei tilbake igjen på ettermiddagen, bidrar med grøde fra jorda si, når hun har noen.  Våre medarbeidere på sykehuset, som vi vet spinker og sparer på alt for å kunne sende barna sine på skoler som fungerer såpass bra at de har sjanse til å få tatt eksamen, gir tiendeparten av sin beskjedne lønn hver måned. Og ofte mer, når særlige behov dukker opp. Da naboene våre reiste til Kathmandu for noen dager siden, fikk vi deres tiende for å gi den i kirken nå på søndag. De visste at pengene trengtes, og kunne ikke tenke seg å "skofte" en måned.

En vanlig månedslønn her er 4.-5000 rupees. Det er snaut 500 norske kroner, så tienden blir bare femti kroner. Mange har mindre. Marginene mot absolutt fattigdom er små. Hvordan tør de fattige å gi av det lille de har? Vi undres. Men vi lærer av dem, noe om at det er den som ikke gir, som er virkelig fattig.

Dette vil vi gjerne lære mer om, for å ta med hjem til Norge. For der tror mange at tiende er avleggs, eller "lovisk". Men ingen i kirken her tror at det å gi tiende åpner veien til Gud. Tvert imot. Det hører til på veien fra Gud, og ut til andre mennesker. For i arbeidet på den veien trengs det fremdeles både penger, ris og grønnsaker, fra mennesker som gir av sin fattigdom.

I likhet med tiende er det også en annen gammel tradisjon fra Bibelen. De ga førstegrøden og førstefødte tilbake til Gud for å huske hvem alt og alle tilhører. På lørdag prøvde vi å gå inn i denne tradisjonen. Vi kjøpte en grisunge til en av de fattige i menigheten som har gått på kurs i griseoppdrett. Vi gjorde en avtale med henne i tråd med denne tradisjonen: Når purka blir voksen skal hun gi den førstefødte grisungen tilbake til kirken, så kirken igjen kan gi den videre etter samme prinsipp.  Hun gikk glad hjem med sin første kirkegris!

Sykehus

Det er et fattig folk, men et frodig landskap. Når ligger fjellsidene irrgrønne med sine ris-terasser dandert rundt seg. Vi merker sommeren på sykehuset. Det er mange pasienter, masse infeksjoner og dårlige barn. En gutt på seks uker, veier 2 kg, han er ikke stor. Det har vært flere barn med meningitt i det siste, og nettopp måtte vi sende hjem en som har et sterkt handicappet liv foran seg, etter at behandlingen kom for sent i gang. Hvordan formidle håpet til barnets mor?

Jeg holder på å skrive årsrapport for sykehuset nå, og har gått gjennom mye statistikk. Antall pasienter er redusert med 20 % de siste to årene. Reduksjonen er størst for barnepasienter, og for pasienter som kommer fra områdene lengst unna. Begge deler skyldes nok at sikkerhetssituasjonen er så vanskelig. Folk tør ikke reise langt, det er for farlig. Og kanskje er det typisk for krigs-lignende situasjoner at folk er tilbakeholdne med å reise med syke barn, men heller "ser det an" så lenge at det blir for sent? Det er en litt trist statistikk, for ingenting tyder på at barna er mindre syke enn før. Det er bare det at de sjeldnere bringes til sykehus for behandling, fordi omkostningene og farene ved reisen er blitt så store.

Her er ting å ta fatt i, og akkurat nå er det godt å være på plass igjen. Vi fikk mange gode ord til støtte for vår tjeneste her mens vi var hjemme i sommer.  Vi har dem alle med i sekken og lever av dem nå. Vi håper dere alle har nytt godt av den sola vi hører har flommet ned over Norge de siste ukene!

Hilsen Kristin og Erik