Tidsskille

Teksten er hentet fra Luk. 2, 22-23.

Å vente er vanskelig. Å håpe på noe vi ennå ikke kan se, men som vi har et sterkt ønske skal skje kan være ei stor utfordring. Det setter både troen vår, og tålmodigheten på prøve. I dag på 2. februar er det Kyndelsmesse. Det er en dag som har røtter heilt tilbake til de aller første kristne, og som har hatt mange tradisjoner knytta til seg, også her i landet.

På denne gamle merkedagen handler det nettopp om forventning og oppfyllelse av et løfte.

En helt spesiell tekst er knytta til denne dagen, 40 dager etter at vi har feira Jesu fødsel. Det er fortellinga i Lukasevangeliet om hvordan Josef og Maria kommer til Jerusalem for å bære fram det nyfødte barnet for Gud i templet, slik det var vanlig etter jødisk tradisjon. Det blir innledningen til et helt spesielt møte. Et møte mellom en som nettopp har starta sitt liv på jorda og to eldre mennesker som er i ferd med å avslutte det.

Disse to gamle, Simeon og Anna, har levd et helt liv i forventning om ei ny tid, om en frelser som skal komme. De har levd nær Gud i bønn og faste og det har gjort dem åpen og lydhør for Guds stemme. Simeon har fått det løfte at han ikke skulle dø før han hadde fått se Messias, han som Gud skulle sende til trøst og hjelp.

Når Maria og Josef kommer til templet med det lille Jesusbarnet forstår Simeon at Gud har oppfylt løftet sitt. Han tar barnet i armene sine og priser Gud med de ordene som ennå lyder i kirker over hele verden: Simeons lovsang.

Simeon takker Gud for lyset som er kommet til jord, ikke bare for hans eget folk, men for en heil verden. Det nye livet, sendt fra Gud, betyr begynnelsen på ei helt ny tid, der Gud er nær hvert enkelt menneske på en anna måte enn før. Det berører også oss som lever fleire tusen år etter denne gripende hendelsen i templet. For også vi hører til den menneskeslekta som lyset skulle skinne for.

Derfor kan Simeons lovsang også være vår lovsang. Vi har også våre forventninger, våre ønsker for framtida. Det er ikke alltid enkelt å bevare tilliten til at våre håp skal bli til virkelighet. Men med Anna og Simeons hjelp kan vi se at det lille barnet var meir enn et vanlig barn, - det var Gud selv som kom og ble synlig. Slik blir det mulig å se en Gud som aldri svikter, men som står ved sine løfter, og som en gang vil la oss se dem alle sammen oppfylt, med egne øyne.